Barn og ungdom opplever ofte 6 negative tilbakemeldinger eller kommentarer før det kommer en positiv, en tanke om det motsatte skal øke bevissthet på å sørge for at man har 6 positive tilbakemeldinger og kommentarer før den negative/korreksjonen kommer.
Verandarekkverk som metafor på trygge rammer. Alle elever vi møter sendes ut på verandaen. Skal vi åpne døra uten at det er rekkverk? Skal vi ha rekkverk helt inntil døra? Noen trenger et høyt rekkverk, andre et lavere. Noen trenger mer tumleplass, mens andre må begrenses mer. Men, det er vi voksne som må avgjøre dette. Kan også knyttes til tilpasset opplæring.
Lommelykta: Det finnes noe positivt i hvert møte mellom mennesker, i hver sitasjon, i hvert menneske. Alle har gode egenskaper man kan forsterke, alle situasjoner har lyspunkter. Man må bare være bevisst hva man velger. Her er det knyttet til en historie om et rom, hvor alt er guffent og fælt bortsett fra et bittelite bilde på den innerste veggen. Om du skrur av lyset og går ut, lyser med lommelykta på det bildet, som er det vakreste i verden, hva ser da nestemann som kommer for å se? Nettopp, det positive. Denne kan dras langt på å jobbe med arbeidsmiljø, klassemiljø, og helheten i den daglige driften. Fellesforstått ansvarlighet for kulturbygging.
Noen i det fjerne kaster noe ut i sjøen. Den nysgjerrige går nærmere, og spør hva som skjer. «Det har da vært storflo, og tusenvis av sjøstjerner er skylt i land». Hånlig sier den nysgjerrige at man ikke utgjør noen forskjell, det er for mange sjøstjerner, de kommer til å dø. Tilsvaret er at jo, for denne sjøstjerna som jeg nå kaster i vannet er jeg forskjellen på liv og død. Dette er et bilde på at vi ikke greier å «redde» alle, men for hver situasjon vi er i, hver samtale, kan vi for den vi snakker med være forskjellen på en god og en dårlig dag. I hvert møte med foreldre og elever kan vi velge å kaste sjøstjerna, istedenfor å la totalen sluke oss.
Representerer enhver gruppe, ethvert miljø. Det være seg korps, fotballag, klasse eller gruppe. Satelittbanen kommer etter en historie om Ninni den usynlige, og Stinky den mer enn synlige, i Mummidalen. Hvordan skal vi få disse inn i satelittbanen, og hvem sitt ansvar er det? Det er selvfølgelig alles ansvar, og inkludering er enklere enn man skulle tro, et hei, et klapp på skuldra, det å bli sett og anerkjent for sine kvaliteter, med mer.
Her kan man også knytte det til en historie om å jobbe i forkant, altså finne ut hvor det er hull i brua som gjør at unge faller gjennom, heller enn å stå og fiske de opp lenger ned i elva, må vi finne ut hvorfor de havner i elva.
Målet er å skape et varmere og mer inkluderende samfunn, med robust ungdom, som inkluderer alle. Det fins mange flere verktøy og historier enn det som er presentert her, men verktøyene over kan være et godt grunnlag for arbeid med felles fokus og begrepsbruk, og ikke minst fellesforstått ansvarlighet.